Dette er en viktig profetisk roman fra en av verdens mest leste kristne forfatter, Peretti (solgt minst 15 mill. eks av sine bøker) - som omhandler synden. Mørkets rike 1 og 2 - handler om Åndens rike, hvordan ting fungerer ved bønn eller uten bønn - og hvordan krefter virker, og de mektige som tror de har all kontroll, men er under dyp mørk kontroll. Men Eden beskriver det som styrer all ondskap - nemlig synden. Vi kan lese allerede i begynnelsen av 1 Mosebok:
"Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den." 1Mos 4:7
Gud taler til Kain. Og den måten Gud definerer synden, så oppleves den som den beskriver noe som er levende. Og den vil ete opp den som elsker dens råtne destruktive frukter.
Men Kain klarte aldri å ta noen kontroll over synden, men lot den ta over kontrollen - og av den grunn drepte han også Abel - sin rettferdige bror - og forsøkte å skjule det innenfor Gud - Han som ingen kan skjule noenting for.
Romanen er meget spennende - og til tider noe skremmende. Men på slutten vil du se at urgamle synder - som ble gjort i den bygden for godt over 100 år siden - fikk sitt utløp, ved anarki, vold og drapt i de siste kapitlene - akkurat som vi nå eks. kan se starten på i ett helt land som USA - hvor rettferdighet er totalt snudd på hodet- hvor mørkhudete kan drepe hvite eller andre, uten å få nevnverdig oppmerksom fra den dobbeltmoralske MSM (hovedstrømmen av media).
De kaller det politisk korrekt - men egentlig er det løgn og atter løgn, som all synd er bygd på, som de serverer - og altfor mye folk elsker det - der som her i Norge! Da er det bare spørsmål om hvor lang tid USA vil falle overende - ved ett riktig børskrakk, krig, borgerkrig etc. Og alt kan spores tilbake over lengre tid, når urettferdighet ble implementert inn i lovverket, som teks. abortloven - hvor deres fedres synder har blitt mangedoblet - og rettferdigheten krever att retten blir satt!
Jeg bearbeider kapittelene i boken - ettersom jeg får tid til å bearbeide materialet - og lagt det inn. Så inntil videre blir det som en føljetong - som er vanlig i mange ukemagasiner:
1 kapittel - Drapet
Syvogtyve mennesker døde så langt jeg vet, og jeg kan bare gjette meg til hvor mange andre som flyktet med det de klarte å få med seg. Jeg kunne hører skrikene og skytingen hele natten, og jeg våget ikke å gå ut.
Pastor DuBois ble hengende i Hyde Hall til i ettermiddag. Jeg sa til Ben og de andre at jeg ikke ville være med og underskrive charteret før legemet ble fjernet. Ben gav derfor ordre til at det skulle skjæres ned, tas vekk og begraves sammen med de andre.
Sent på ettermiddagen var folkene som var igjen i Hyde River tilbake i gruvene som om ingenting var skjedd, og selv gjenopptok jeg også min business. I ly av mørket samlet vi oss i Hyde Hall og underskrev charteret. Samtidig som vi satte våre navn under, avla vi et taushetsløfte. Jeg kan derfor ikke tale om disse tingene, men bare skrive om dem i all hemmelighet.
Problemene er over, men jeg er ikke lykkeligere av den grunn. Jeg er redd for hva vi har gjort. Jeg er redd for morgendagen.
Fra dagboken til Holly Ann Mayfield
19. juli 1882
EN
DRAPET
Hun løp mens grener og krattskog rispet henne, grep etter henne, spente ben på henne og slo henne, som om de skulle være knokkelhender som strakte seg mot henne i mørket. Fjellsiden gikk steilt nedover, og hun løp fortumlet avsted mens føttene ustøtt tråkket på glatte blader og løse steiner. Hun slo mot grenene med veivende armer, speidet etter stien, snublet over falne trestammer, kom seg på bena igjen, svingte til venstre, så til høyre. Hun hektet foten i nok en trestamme og falt igjen. Hvor var stien?
Blod. Hun dampet av blod. Det var varmt og fikk fingrene hennes til å klebe seg sammen. Det hadde trengt gjennom skjorten hennes og sprutet på khakibuksene, slik at klærne klistret seg fast til kroppen hennes. I den høyre hånden holdt hun en jaktkniv i et jerngrep, uvitende om at spissen på kniven var brukket av.
Hun måtte se å komme seg vekk fra disse fjellene. Hun visste hvilken vei hun og Cliff var kommet og hvor de hadde parkert campingbilen. Det eneste hun hadde å gjøre var å finne veien de var kommet på.
Hun gråt, bad og snakket usammenhengende «Slipp ham! Slipp ham! Å Jesus, redd oss...gå vekk, slipp ham!» mens hun famlet seg frem, bøyde seg under lave grener, klatret over falne trestammer og presset seg gjennom tett kratt der i mørket.
Endelig fant hun stien, et smalt dyretråkk fullt av søle og stein som i siksak førte bratt nedover fjellsiden mellom høye gran- og furutrær. Hun fulgte den nøye, for hun hadde ikke lyst til å gå seg vill igjen.
«Å Jesus,» sa hun. «A Jesus, hjelp meg...»
Harold Bly var ikke kjent for å vise nåde, og hadde ingen skrupler med å trekke den gråtkvalte, bønnfallende kona si ut av huset, gjennom hagen og ut på gaten, der han slengte henne fra seg med like stor respekt som han ville ha vist en plastsekk full av søppel. Maggie Bly snublet ut på gaten med et hikst; håndflatene og albuene ble slått til blods mot den ujevne asfalten. Såret og redd rettet hun seg opp der hun satt i sine jeans. Hun gråt, var helt oppløst av tårer, med det bustede, blonde håret hengende nedover øynene. Med den ene håndbaken strøk hun håret tilside og så på den rasende ektemannen som var på vei bort fra henne. Han var en silhuett mot utelyset, som gjennom tårene så ut som en lysende, dansende stipe.
«Harold!» ropte hun.
Harold Bly, en høyvokst, bredskuldret mann, snudde seg med den ene foten på øverste trappetrinn på verandaen og nedlot seg til å se på kona si nok en gang. Det var ingen medlidenhet i øynene hans. Han var midt i førtiårene, og tyve år eldre enn henne. Han var og hadde alltid vært en sjefstype som ikke tok lett på det å bli forrådt. Han hadde frydet seg over å kunne hive henne ut på gaten. Ja, han håpet at hun ville prøve å komme seg inn igjen, slik at han kunne gjøre det enda en gang. «Det er forbi, Maggie,» sa han mens hans sakte ristet på hodet. «Forholdet vårt er over.»
Øynene hennes utvidet seg i skrekk. Hun kom seg på bena mens hun hikstet og klynket og løp mot ham. «Harold, vær så snill... ikke gjør det. Jeg er lei meg, Harold. Jeg er lei for det.»
«Tror du at du kan føre meg bak lyset, og så etterpå bare si at du er lei for det?» ropte han og dyttet henne ned verandatrappen med slik kraft at hun falt igjen, med et rop så høyt at naboene kunne høre det.
«Harold, vær så snill å ikke jage meg. Vær så snill!»
«Det er for sent, Maggie,» sa han og vinket med hånden som om han forkynte en dom for henne. «Det er bare et tidsspørsmål nå, og det er ikke noe jeg kan gjøre for å stanse det. Se og forsvinn, og med det mener jeg at du får pelle deg vekk for godt.» Han snudde seg for å gå inn, men så la han til: «Jeg vil ikke at du skal være i nærheten når det skjer. Det er ingen som vil det.»
«Men hvor skal jeg dra?» ropte hun.
«Det skulle du ha tenkt på tidligere.»
På den andre siden av den smale gaten ble en rullegardin forsiktig trukket opp, og kona til en gruveformann så dramaet mens barna så tegnefilmer på satellittkanal. To hus lenger nede og på den andre siden av Blys store mursteinhus, lukket en gruvearbeider og kona opp inngangsdøren, og sammen stod de og lyttet.
«Harold,» kunne de høre Maggie neste hyle, «la meg ikke være her ute!»
Han hadde akkurat åpnet inngangsdøren, men enda en gang snudde han seg for å skyve til henne med hånden sin. «Hold deg vekk fra meg, Maggie! Ser jeg der mer i nærheten her, så dreper jeg deg! Forstår du?»
Døren smalt igjen, og Maggie stod alene igjen i mørket.
Jeg håper ikke hun kommer hit, tenkte formannens kone og skyndte seg å trekke ned rullegardinet. Gruvearbeideren og kona så på hverandre. Så lukket de stille døren og håpet at Maggie ikke ville høre lyden.
Maggie tørket vekk tårene som gjorde at hun så uklart og kikket rundt i nabolaget etter en nødhavn, et eller annet tegn på at hun var velkommen. Kanskje hun skulle gå til Carlssons...Nei. Hun så at gardinene i det gammeldags hjemmet deres ble trukket for. Kanskje Brannons? Nei, tvers over gaten så hun at først lyset utenfor det hvite huset deres og deretter lyset i stuen bli slukket.
Det var en klar julikveld, og Maggie forsto at de fleste naboene måtte ha hørt at de hadde trettet. Ingen av naboene ville åpne døren for henne; de ville ikke utsette seg for Harolds vrede.
Til tross for at kvelden var varm, så følte Maggie seg kald, og hun la armene i kors inntil kroppen. Så kikket hun nedover den bratte bakken mot resten av den lille, halvveis forlatte byen, men hun følte ingen varme fra de rette radene med bølgeblikktekte hus og gamle forretninger. Takene med alle skorsteinene liknet på nattsvarte sagtenner mot den månelyse fjellsiden på den andre siden. Det var nesten ikke et lys å se noe sted.
Plutselig gikk det opp for Maggie at hun nå var en fremmed - og Hyde River kunne være et kaldt og avvisende sted for en hvilken som helst fremmed.
Hun trasket engstelig nedover bakken i retning av hovedveien som gikk gjennom byen. Hun tok seg til hjertet som om hun kjente en dyp smerte. Hun så seg tilbake, så vendte hun blikket forover, deretter mot den mørke himmelen, der stjernene blinket vennlig ned mellom de høye fjellkjedene. Lenge stirret hun på Hyde Mining Company, et enormt betongslott på den andre siden av elven, som i silhuett mot himmelen virket som om det var sort. I sin forskremte fantasi ble vinduene i den gamle bygningen til øyne, og de enorme dørene til munner, og huset betraktet henne som om det ville spise henne med hud og hår. Hun var sikker på at hun til og med så at det beveget seg. Hun satte opp farten, kikket seg tilbake over skulderen, vendte så igjen blikket mot himmelen, som om et eller annet usynlig monster lurte på henne.
Hun kom til Hyde River Road, en smal, tofelts gjennomgangs vei som gikk tvers gjennom byen og videre vestover gjennom femti kilometer med dyp dal før den nådde byen West Fork. Videre forsvant den ut i den store verden. Et par kvartaler oppover langs hovedveien viste byen seg fra sin beste side. Der var det nye forretninger i en klynge rundt et stort veikryss. Videre nedover hovedveien i motsatt retning var den gamle delen av byen. Den hadde vært gjennom mang en vinter, hadde klamret seg fast i både med- og motgangstider, og den gjorde ikke noe forsøk på å skjule alderen sin. Maggie skyndte seg bortover hovedveien mot den nyeste delen av byen, gjennom veikrysset, forbi forretningsstrøket med True Value Hardware og Chevron-stasjonen, Charlie’s bar som fremdels var åpen, og Denning’s Mercantile. På den andre siden ble byen til en rekke stadig mer falleferdige hus, og gjenspikrede fasader, utrangerte, halvveis demonterte lastebiler og rustent gruveutstyr. Til slutt kom hun til McCoys campingvogn, en skoeske av metall med vinduer, men uten hjul. Den var skjødesløst og skjevt plassert på en stabel av gamle jernbanesviller og noen oljefat fylt med sement. Det ødelagte taket var beskyttet av kraftige, blå presenninger. Maggie kunne se at Bertha McCoy kikket ut på henne gjennom kjøkkenvinduet. Da deres øyne møttes, forsvant Bertha ansikt raskt.
Maggie nærmet seg gårdsplassen, som var overstrødd med leker. Griz og Tony, McCoys to kjøtere, bjeffet mot henne, noe som også fikk de andre hundene i nabolaget til å begynne å gjø. På denne tiden av døgnet banket en bare på døren fordi en var høflig. McCoys visste jo at det var noen der.
Maggie banket, bare et par engstelige slag, og Bertha ropte innenfra: «Hva vil du?»
«Bertha? Bertha, det er Maggie.»
«Hva vil du?»
Maggie nølte, forvirret. Det hun ville hadde hun ikke lyst til å rope gjennom den lukkede døren. «Kan jeg få snakke litt med deg?»
Så hørtes en mannsstemme. «Hvem er det?» Og Berthas stemme svarte: «Maggie Bly.»
«Hva gjør hun her?» spurte mannsstemmen. Så mumlet de to stemmene lavmælt sammen, og døren var fremdeles lukket.
Til slutt ropte mannen: «Hva gjør du her, Maggie?»
«Jeg...» Hun så seg rundt med store, forskremte øyne. «Jeg kan ikke være her ute.»
«Da får du gå hjem.»
«Jeg kan ikke. Harold...» Hun måtte si det. «.. .Harold har kastet meg ut.»
Eimer McCoy, som en gang hadde vært formann på Hyde Mining, kjente godt Harold Bly, noe Maggie godt kunne høre på den anspente stemmen. «Maggie, vi er ikke uvenner med noen av dere, og det ønsker vi ikke å bli nå heller.»
Maggie presset seg tett inntil døren som om den kunne gi henne litt beskyttelse. Rundt henne på alle kanter lå byen i nattens kalde, grå farger, og hun syntes at hvert eneste mørkt vindu, hver skygge, skjulte noe skremmende og farlig.
«Elmer, hvis jeg bare kan få komme inn litt...»
Hun kunne høre at Bertha tryglet Eimer med en stemme som skalv av frykt: «Elmer, ikke slipp henne inn!»
«Gå din vei, Maggie!» brølte han gjennom døren.
«Vær så snill...»
Elmers stemme virket skremt da han sa: «Gå din vei! Hører du? Vi vil ikke bli blandet opp i dine problemer.»
Hun snudde seg, og hundene bjeffet på henne helt til hun var utenfor synsvidde.
Evelyn Benson fulgte den bratte stien flere kilometer. Fottrinnene hennes var skjelvende og ustøe helt til stien munnet ut i tømmerveien som hun og Cliff hadde fulgt. Da hun var kommet så langt, ble desperasjonen til utmattelse. Knærne gav etter, og hun sank til jorden ved siden av veien, altfor lamslått av sjokket til å gråte, og altfor følelsesmessig opphisset til å be. Blodet som hadde trukket gjennom klærne hennes, hadde nå blandet seg med svette, og nattevinden trakk varmen ut av kroppen hennes, slik at hun begynte å skjelve.
«Gå vekk!» freste Carlotta Nelson bak døren i det lille, en-etasjes huset.
«Carlotta, vær så snill å la meg få komme inn. Jeg kan ikke bli værende her ute!» gråt Maggie der hun stod på verandaen og klamret seg til dørhåndtaket på den låste døren.
Carlotta Nelson og Rosie Carson, som begge var halvsøte og ikke lenger helt unge, var fremdeles byens mest populære kvinner - og det hadde de fortsatt tenkt å være.
«Jeg kan ikke slippe deg inn,» svarte Carlotta, «ikke hvis Harold har kastet deg ut. Det burde du vite!»
«Carlotta, jeg er redd!»
Carlotta, som hadde håret trukket vekk fra ansiktet i en løs flette, utvekslet bekymrede blikk med Rosie, et liten, fregnet rødttopp. Carlotta stod med hånden på dørhåndtaket, ikke for i åpne, men for å være sikker på at det ikke ble trykket ned.
Rosie var bare i nærheten av døren fordi hun ville gjemme bak Carlotta. «Vi er redde vi også, skjønner du ikke det da?» Ropte hun over Carlottas skulder.
«La meg bare få komme inn i natt,» tryglet Maggie. «Jeg kommer til å dø hvis jeg må være her ute!»
Dø? Sa hun dø? Carlotta kastet et skrekkslagent blikk på Rosie, og Rosie kastet det tilbake. Det var altså bare en tredør mellom dem og det verst tenkelige.
«Det er ditt problem,» sa Carlotta, og nå skalv stemmen hennes. «Ta med deg problemet ditt og gå et annet sted! Hører du! Se og kom deg vekk!»
Maggie gråt igjen. «Vær så snill og slipp meg inn! Jeg lover å forsvinne i morgen tidlig.»
Bønnen hennes ble møtt med taushet.
Til slutt snudde Maggie seg og, havveis svimeslått av frykt, beveget hun seg nedover trappetrinnene og ut på fortauet. Hun holdt seg i nærheten av husene, bilene og trærne mens hun hele tiden kikket over skulderen. Så vendte hun igjen blikket mot himmelen, og deretter nedover hovedgaten.
HADDE HAN IKKE blitt tvunget til å saktne farten fordi veien var så dårlig, ville lastebilsjåføren aldri ha sett Evelyn tidsnok. Nå måtte han hugge bremsene i i samme øyeblikk som han så henne der hun lå som et blodig lik på veien.
Tømmerbilen stanset med en ulende, malende lyd omlag tre meter fra den utstrakte kroppen. Idet han hoppet ut av førerhuset, kunne han merke at han begynte å skjelve. Det var mørkt, han var alene, og denne situasjonen kunne innebære mye mer enn det billysene avslørte. Han nærmet seg forsiktig den livløse kroppen og ventet seg det verste - en jaktulykke eller et menneske som var overfalt av en bjørn. Kanskje en voldtatt, lemlestet kropp et eller annet perverst menneske hadde kastet fra seg. Han så seg over skulderen. Tenk om angriperen fremdeles befant seg i området!
«Hallo?» ropte han prøvende.
Evelyn rørte på seg og stønnet der hun lå på veien. Sjåføren satte opp farten. Da han kom bort til henne, bøyde han seg ned og snudde henne forsiktig. Hun var slapp, øynene var lukket, ansiktet voksaktig. Han løftet opp hodet og kjente på halsen hennes. Pulsen var kraftig, og pusten var normal.
«Kan du høre meg?»
Hun våknet med et rykk.
Evelyn visste ikke hvem hun var, hvor hun var eller hvem som holdt henne. Alt sinnet hennes klarte å fange opp, var den imponerende grillen på lastebilen, den brummende dieselmotoren og ikke minst de stirrende lysene - hun trodde det var øyne.
Med et fryktelig skrik slet hun seg fri fra sjåføren og kom seg på bena. Hun ravet av utmattelse, klærne var blodige, i den høyre hånden viftet hun med kniven. Det brukne bladet blinket i lyset fra billyktene. Sjåføren, som fryktet for sin egen sikkerhet, trakk seg unna, vekk fra knivbladet. Sjokkert stod han der på veien og så på kvinnen som med ville øyne og et brøl som en puma, gikk til angrep på bilen hans med kniven. Hun hylte, sparket og slo løs på det store kjøretøyet. Kniven smalt mot grillen. Da sjåføren forstod at hun ville komme til å skade seg selv, bykset han frem, grep tak i henne og trakk henne vekk fra lastebilen. Hun sparket og hylte og kuttet nesten øret av ham.
Vic Moore - høy, skjeggprydet og røslig - hadde heller ikke behov for flere problemer. Det var ikke lett å finne arbeid i Hyde Valley i disse dager, og særlig ikke for en byggmester. Riktignok hadde han klart å skaffe mat på bordet, og det sa litt om hans styrke og oppfinnsomhet. Han hadde også klart å være gift med den samme kvinnen på sjette året, noe som i seg selv var litt av en prestasjon - og det sa noe om Carlotta Nelsons evne til å holde på en hemmelighet. Det gikk med andre ord ganske bra, og fra nå av kunne det bare gå oppover. Det var i alle fall det han hadde trodd helt til denne kvelden.
Han holdt på å gjøre seg klar til å legge seg, og han stod med bar overkropp foran håndvasken på badet da han oppdaget noe som liknet på et skrubbsår eller noen ødelagte blodkar like over hjertet. Han bøyde seg mot speilet og forøkte å studere det underlige merket nærmere. Det hadde som en form som en stripe eller en blodåre og dekket et område over
brystbeinet, var et par—tre centimeter bredt og litt lenger enn håndflatens hans. Hva i all verden er dette? undret han.
Fra et eller annet sted, dypt nede i underbevisstheten, steg det et svar opp mot overflaten, og hjertet like under dette merket begynte å hamre raskere. Vic grep tak i kanten på vasken for å ha noe å støtte seg til. Tankene raste rundt i hodet hans, og fornuft og logikk kjempet mot frykt og fornektelse. Dette merket, denne flekken, kunne ikke være det han fryktet at det var. Han trodde ikke noe på det han hadde hørt helt siden han var liten. Nei, han hadde bare forstrukket en muskel eller noe slikt, sprengt et par blodkar da han svingte hammeren eller løftet den elektriske sagen. Han hadde arbeidet hardt i det siste.
En kraftig banking på inngangsdøren fikk ham til å skvette. Et lite øyeblikk var det stille, og så hamret det desperat. Dottie, kona, var i dusjen, og han visste at hun ikke kunne høre bankingen. Vic bannet - et så ubeleilig tidspunkt! Og hvem i all verden...»
Han måtte få på seg noe. Han kunne ikke la noen se... A, kutt ut, sa han til seg selv, se bare å få på deg en skjorte. Det er ikke noe å bry seg om.
Han fikk på seg skjorten som hang på en krok bak baderomsdøren. I anstendighetens navn tok han også på seg slåbroken sin.
Hamringen fortsatte, og da Vic gikk gjennom stuen mens han knyttet slåbroken, kunne han høre stemmen. «Hallo! Hallo! Vær så snill en eller annen!»
Javel. Det minnet om Maggie Bly.
Han slo døren opp. Maggie slo ham nesten overende der hun banet seg vei inn, og hun tok et godt tak i ham, ja, i sin redsel klatret hun nesten opp på ham.
«Vic, la meg få komme inn. La meg få komme inn.»
Vic ble først overrasket, deretter sint. «Maggie, hva gjør du her? Hva skal dette bety?»
Hun klamret seg fast til ham mens hun hele tiden stirret på inngangsdøren, som om et eller annet hadde jaget henne inn. Ordene som strømmet ut av henne, minnet om et forskremt barns. «Vic, du må la meg få bli her. Jeg skal ikke lage noe trøbbel. Vær så snill å la meg få være. Jeg kan ikke gå ut dit!»
«Maggie, ro deg ned!» freste han mens han med all sin kraft frigjorde seg fra hennes grep. «Og snakk ikke så høyt! Dottie og ungene er her. Du vil vel ikke skremme dem?»
Maggie prøvde å roe seg, men frykten gjorde at stemmen fremdeles var i fistel. «Ikke tving meg til å gå ut der - vær så snill!»
Vic så ut mot gangen som førte til badet. Han kunne fremdeles høre at dusjen var på. Han ble nervøs. «Hva er det? Hva har skjedd?»
Maggie gned seg over hjertet, som om hun prøvde å døyve en smerte. «Harold kastet meg ut.»
Vic så hva hun gjorde samtidig som han hørte hva hun sa, og det skremte ham. Hun bøyde seg mot ham. Han rygget unna. «Ta det med ro, Maggie, ta det med ro. Har Harold kastet deg ut? Hvorfor det?»
Hun bare stod der, gråt uten å se på ham.
Vic gjentok spørsmålet. «Hvorfor kastet han deg ut?»
«Noe slikt har aldri skjedd med meg før...» sa hun, uten å svare på spørsmålet.
Vic forstod, og ansiktet ble anspent av frykt. Han gikk bort til døren og åpnet den på vidt gap. «Ut.»
Det var dødsdommen. «Vic...»
«Ut! Med en gang!»
Hun slo hendene bønnfallende sammen foran ham. «Vic, vet du ikke hva som er der ute?»
Han senket stemmen til en hvisking, håpet at hun ville skjønne hva han mente. «Det skal holde seg der ute. Du skal ikke få ta det med inn hit.»
«Jeg mente det ikke...»
Vic snakket raskere etter hvert som han ble opphisset. «Maggie, uansett hva du holder på med, så har det ikke noe med meg å gjøre. Og det har heller ikke noe å gjøre med Dottie og ungene. Kom deg ut herfra!»
Hun nølte, skalv, hun verken kunne eller ville flytte på seg. Vic visste at han måtte få henne ut av hjemmet sitt - og det raskt. Han strakte seg frem, grep henne i armen og trakk henne mot døren. Hun gav fra seg et rop.
«Hold kjeft!» freste han, og så kastet han henne ut. Han lukket døren og låste den.
I dusjen hadde sluttet å renne. Noen få øyeblikk senere kom Dottie. inn i rommet - en vakker kvinne med håndkle rundt hodet og morgenkåpe. «Hvem var det?» spurte hun bekymret.
Vic hadde stått midt i rommet og sett mot døren mens han lurte på om Maggie ville våge å komme tilbake. Da han vendte ansiktet mot kona, kunne han ikke skjule det faktum at han var svært opphisset. «Dumme unger som kaster stein.»
«Hva gjorde du?»
«Jeg jaget dem.»
«Så du hvem det var?»
«Nei, det var for mørkt.»
Hun skulle til å stille enda et spørsmål, men han raste forbi henne, og klødde seg på en flekk over hjertet idet han gikk ut av rommet. Han ønsket bare å komme seg til sengs, slå av lyset og legge denne dagen bak seg. Han hadde ikke lyst til å svare på flere spørsmål.
TIL SLUTT kom Maggie til Cobb’s Garage, tidligere brannstasjon for gruveselskapet. Bygningen var mer eller mindre tilfeldig sammensatt at naturstein og murstein med to digre tredører på jernhengsler. Lyset var på; Levi arbeidet overtid. Hun gikk bort til sidedøren, og uten tanke på å banke, prøvde hun døren. Den var ulåst, og hun gikk raskt inn, smalt døren i etter seg og lente seg mot den. Hun hadde bestemt seg: Levi Cobb kunne plukke henne opp og kaste henne ut, men hun ville ikke forlate stedet frivillig. Hun ville ikke være ute et eneste sekund lenger.
En lastebil fra telefonselskapet stod på et par jekker, og Maggie fikk øye på Levi like bak lastebilen, ved siden av den rotete arbeidsbenken. En skjeggprydet, grånende, kraftig fyr med stålbriller og noen enorme arbeidsnever. Han holdt noe sveiseutstyr i den ene hånden, og løftet akkurat på sveisemasken for å se hvem det var som kom inn. Da han fikk se henne stå der lent mot den lukkede døren, skjelvende og med håret i vill uorden, løftet han hodet.
«Fru Bly?»
STEVE BENSON hadde fått en telefon fra Evelyns mor midt på natten, og han ankom Clark County Medical Center i West Fork like før to neste ettermiddag. Han kunne kjenne hvordan trettheten var i ferd med å innhente ham der han stormet nedover korridoren på sykehuset, men han visste at han hadde tæl nok til å stå imot. Han jaget forbi pasienter i rullestoler, forbi sykepleiere og leger, fast bestemt på å finne rom nr. 31. Han var klar over at folk stirret på ham der han gikk forbi. Han var en høy mann, kledd i røffe turklær, og han forstod at han virket malplassert i disse hvite, sterile omgivelsene. Dessuten var det ikke vanskelig å se at han hadde kjørt halve natten, med mørke skjeggstubber og glassaktige, intense øyne. De kan stirre så mye de ville, tenkte han. Han var bare opptatt med at han skulle treffe Evelyn og finne ut om de hadde funnet hans bror Cliff.
Han fant frem til et vaktrom, og der ventet en sheriffbetjent på ham - i alle fall tydet klærne hennes på det. Da han fikk øye på henne, ble han bare enda litt mer utålmodig. Var det slik at sheriffen hadde tenkt: «Å, denne Cliff Benson-saken er bare en liten fillesak, så det er nok å sende den kvinnelige betjenten!» Steve syntes hun liknet på en grønnskolling - kastanjebrunt hår som var klippet kort i nakken, og ikke et eneste hårstrå lå feil. De virket som om hun aldri hadde vært ute på tjenesteoppdrag før. Slank og velformet. Dukkeansikt. Han la også merke til at hun virket urolig, oppspilt, som om det var hennes første dag på jobb.
Flott. Aldeles flott.
Hun så i retning av ham. Ikke prøv å stoppe meg, unge dame.
«Kan jeg hjelpe deg?» spurte hun idet hun kom imot ham.
«Jeg er Steve Benson,» sa han og bråstoppet for ikke å løpe henne i senk.
«Fru Bensons svoger?»
«Det stemmer,» svarte han og lot henne håndhilse på seg, men han så allerede forbi henne, mot korridoren på den andre siden, ivrig etter å få øye på Evelyn.
«Mitt navn er Tracy Ellis, jeg er.. .jeg er ansatt ved sheriffkontoret i Clark County,» sa hun. Ja, hun var skikkelig nervøs. Det var forståelig. «Evelyns mor sa at du skulle komme. Du er altså bror til den.. .eh...»
Endelig viet Steve henne hele sin oppmerksomhet, om ikke annet så for å bli ferdig med henne. «Cliff Benson er min bror.»
Det var som om hun krympet seg for det neste spørsmålet. «Er.. .er du alene? Har det kommet noen andre sammen med deg?»
«Jeg er alene.» La oss slutte med denne katt-og-mus- leken. «Jeg vil treffe min svigerinne, og jeg vil vite om dere har funnet min bror.»
Hun registrerte ansiktsuttrykket og tonefallet hans, slo øynene ned et øyeblikk før hun endelig sa: «Evelyn er i live, i sikkerhet. Hun har fått noen beroligende midler. Ingen alvorlige skader. Hun hadde noen skrubbsår og kuttskader, og hun var i sjokk da lastebilsjåføren kom inn med henne, men nå hviler hun. Hun er snart i orden igjen.»
Steve kunne ikke unngå å registrere at hun bare fortalte ham om Evelyn. Men før han rakk å si noe, rørte hun ved armen hans. «Skal vi sette oss ned litt?»
«Hvorfor?»
Hun svarte bare vennlig: «Følg etter meg,» og førte ham til et venterom i enden av korridoren. Det var et romslig værelse med behagelige stoler, ukeblader, store vinduer. Han lot seg falle ned i en myk stol ved siden av vinduet, en stol som allerede var varmet opp av ettermiddagssolen. Den var mer behagelig enn han hadde ventet seg; kroppen hans signaliserte at den trengte hvile, signaler han tidligere hadde oversett.
Tracy Ellis trakk en stol bort til hans, slik at hun kunne sitte rett foran ham. Hun hadde en mappe i hånden, uten tvil de detaljene de til nå hadde samlet i saken, men han la merke til at hun ikke åpnet den. Istedet så hun bare på ham, og han kunne se at hun kjempet for å finne de rette ordene.
Men uttrykket hennes talte sitt tydelige språk. Han kunne lese sannheten i øynene hennes, merket hvordan den boret seg inn i magen hans, tok motet fra ham og knuste hans sterke ønske om ikke å tro at det var sant.
«Er min bror død?»
Hun nølte fremdeles. Men til slutt sa hun: «Eh...vi trenger en positiv identifikasjon av kroppen, men...ja, jeg er nesten sikker på at din bror Cliff er død.»
Et snev av håp dukket opp igjen, men det gjorde bare at han ble enda mer frustrert. «Hva...hva mener du - nesten sikker?»
Hun åpnet raskt mappen og så raskt gjennom notatene på leting etter noe. «Hadde...» Hun bladde om til en annen side. «.. .din bror Cliff et arr på sitt høyre ben.. .eh, på siden av låret?»
Steve trakk pusten dypt. Han kunne føle hvordan han ble vissen i kroppen.
Ansiktet hennes var fullt av beklagelse, men hun ventet på et svar.
Han nikket. «Han...eh...skjøt seg selv i benet med en pistol da han var seksten. Han skulle vise meg hvor raskt han klarte å trekke.» Han så alt samme for seg - den håndtegnede papirblinken som var festet til et gammelt eiketre bak huset...Cliff, høy og tynn, med pistolhylsteret bundet fast til låret og den gamle cowboyhatten. Flytt deg, Clint Eastwood! «Han var.. .han var ganske vill som gutt.» Og jeg elsket ham for det.
«Jeg beklager.»
«Hva skjedde?»
«Vi er ikke sikre. I går kveld fant en lastebilsjåfør fru Benson alene på en tømmervei oppe ved Wells Peak. Hun var i sjokktilstand og snakket usammenhengende, men hun hadde noen papirer på seg som gjorde at vi kunne identifisere henne. Vi ringte hennes hjem, og en av sønnene hennes fortalte at hun og din bror hadde reist på campingtur sammen. Vi fant liket av din bror på Wells Peak i dag tidlig.» Hun stanset, så sa hun forsiktig: «Den tilstand han var i, kan tyde på at han ble offer for et bjørneangrep.»
Kan tyde på? «Er dere ikke i stand til å identifisere et bjørneangrep?»
Stemmen var skarp, han hadde det så vondt at han ikke klarte å gjøre noe med det. Han la merke til at hun tok det fint, holdt seg like rolig og vennlig, selv om hun var tydelig nervøs. «Vi har ikke fått all informasjon ennå. For det første er bjørneangrep - hvis det var det det var - svært sjeldne på våre kanter, i alle fall registrerte bjørneangrep, og...» Hun mislikte å måtte innrømme det. «... vi har ingen prosedyre for hvordan vi skal behandle slike tilfeller. I denne delen av landet tar det tid å få samlet folk og bearbeide alle opplysninger. Liket av din bror ble kjørt til likhuset i Oak Spring - det er på den andre siden av passet, omlag femti kilometer herfra. Obduksjonen skal finne sted i morgen, og vi håper den kan avklare saken. I mellomtiden har vi kontaktet Departementet for jakt og fiske, og de skal sende noen dit...»
«Marcus DuFresne?»
Hun gjorde en pause. «Eh...unnskyld?»
«Representanten for Departementet...det er Marcus DuFresne, ikke sant?»
Hun rettet seg opp. «Kjenner du ham?»
«Vi har arbeidet sammen. Jeg hjalp ham å få tak i noen bjørner i fjor. Er det han som er satt på saken?»
Hun nølte litt før hun svarte. «Ja, jeg tror det er han.»
Nervøst lot han hendene gå gjennom det glatte, sorte håret. «Da må jeg se og få kontaktet ham. Vi må komme i gang før sporene forsvinner, før bevisene går tapt...»
«Jeg er sikker på at DuFresne er godt kvalifisert...»
«Det er vi begge to. Dette vil kreve oss begge.» Steve var klar over at han snakket for høyt og for fort, men han klarte ikke å stanse. Det var som om han investerte all sin smerte og alt sitt sinne i tanken på å foreta seg noe, noe han følte han hadde kontroll på.
«Herr Benson.» Hun løftet hånden som for å avbryte ham. «La oss vente litt. Du er for sterkt involvert i dette...»
«Vi har ikke tid!» avbrøt han henne. «Dersom det var en bjørn, så vil sporene svekkes i løpet av noen timer.»
«De som arbeider med dette er kvalifiserte mennesker...»
«Vil du ha kvalifikasjoner? Er det det som er behovet?» sa Steve med høy stemme. «Er en doktorgrad i biologi godt nok for deg? Hva med et professorat ved Colorado State University, med hovedvekt på miljø og biologi? Jeg har greie på bjørner, betjent! De siste ti årene har jeg spesialisert meg på adferden til grizzly og svartbjørn. Jeg har vært konsulent for National Park Service, jeg har vært formann i tolv undersøkelseskommisjoner etter bjørneangrep. For øyeblikket forsker jeg på grizzlybjørnens adferd under de forskjellige årstidene i Glacier National Park. Ja, jeg er faktisk også i ferd med å skrive ned noe av det jeg vet, og du kan lese alt om dette når boken min er ferdig. Men akkurat nå har jeg en bror som er drept, den ansvarlige er sannsynligvis en vill bjørn, og...» Han stanset, sukket dypt, lente seg fremover og hvilte hodet på fingertuppene. Han hadde gått for langt, og han visste det.
Hennes rolige, trøstende reaksjon var tegn på en moden og balansert kvinne. «Dr. Benson, la oss gå og hilse på din svigerinne. Vi kan snakke mer etter at du har vært hos henne.»
Stemmen hans var mildere, unnskyldende. «Det ville jeg sette stor pris på.»
Hun var mer enn bare en svigerinne. Steve hadde kjent Evelyn lenge før hun hadde falt for Cliff. Han hadde til og med vært ute med henne et par ganger. Hun var en gammel venn, nesten som en søster, en ertekrok med akkurat nok ben i nesen til å være den perfekte partner for en fyr som Cliff. Da han listet seg forsiktig inn på sykeværelset hennes, så han at hennes mor, Audrey Miller, satt ved sengen og holdt henne i hånden. Det stod en bukett blomster på nattbordet, og fra en høyttaler i taket kom det myk, klassisk musikk.
Steve visste ikke hva han kunne vente seg, men da han så Evelyn ligge der i de hvite sengeklærne, blek og svak men i trygghet og i gode hender, ble han overveldet av den søte vissheten om at hun var i live, og han begynte å gråte.
Audrey snudde seg og ansiktet hennes lyste opp. Hun snakket med forsiktig sykehusstemme. «Steve! Fint at du kom!» og så reiste hun seg og gav ham en klem mens tårene også fylte hennes øyne. De holdt rundt hverandre lenge mens de uten et ord utvekslet trøst, sorg og forståelse. Hva skal vi vel si? tenkte Steve.
Han så på Evelyn. Ansiktet hennes var vendt mot ham, men det var uttrykksløst. Hun viste ingen tegn på at hun kjente ham. Audrey holdt den ene armen mens hun fulgte blikket hans mot sengen.
«Jeg tror hun fremdeles er i sjokktilstand.»
Steve gikk bort til henne, bøyde seg ned og så inn i Evelyns øyne. «Evelyn?» sa han stille. «Det er Steve.» Til å begynne med var det ingen reaksjon. Men etter en liten stund kom det liv i øynene hennes og hun så på ham. Leppene skalv litt, men så formet de et svakt og utydelig «Steve...»
Hun har vært gjennom noe forferdelig, tenkte Steve. Det krøllete, sorte håret hadde fortsatt flekker av inntørket blod, og ansiktet og hendene var fulle av kutt og skrubbsår.
Forsiktig la han sin hånd på hennes. Hun klarte å få tommelen sin rundt en av fingrene hans, og sakte smilte hun. Det var ikke noe i nærheten av Evelyns vanlige smil, som kunne lyse opp et helt rom, men Steve gledet seg i alle fall over at hun reagerte.
«Hvordan går det, Evelyn?»
Et øyeblikk var det som om hun ikke hadde hørt ham. Men så sa hun: «Cliff er død.» Øynene hennes ble fylt med tårer, men det virket som om hun var så langt borte, så avskåret fra sine følelser og situasjonen hun befant seg i, at ordene bare var en monoton mumling, en sløv konstatering av fakta.
«Hvil nå, Evelyn. Vi er her alle sammen.»
Hun smilte svakt og gav fingeren hans et nesten umerkelig trykk.
Audrey snakket med den samme, lave stemmen. «Samuel og Travis er hos oss. De var nettopp her. De dro hjem sammen med bestefar.»
Samuel og Travis, femten og atten år gamle. Kjekke gutter, veloppdragne, tenkte Steve. Evelyn ville ikke bli alene.
Han klappet Evelyns hånd til et vennlig farvel. «Jeg kommer tilbake. Men jeg må ut og snakke med betjenten nå. Ha det godt.»
«I like måte,» klarte hun å få frem.
Steve og Tracy Ellis fant et konferanserom og satte seg ved enden av det lange bordet.
Tracy nølte litt. «Hvordan går det med deg?»
Bare tanken på å besvare dette spørsmålet brakte alle følelsene tilbake til Steve. Han ristet på hodet, redd for å svare av frykt for at han skulle miste kontrollen.
«Vi kan vente med dette.»
«Nei.» Han rettet seg opp og tørket vekk tårene som hadde samlet seg i øyekrokene hans. «Nei, la oss komme i gang. Vi har ikke noe tid å miste.»
Hun lekte med pennen i hånden og sa stille. «Javel.»
Noe ved henne fikk ham til å spørre: «Og hvordan går det med deg?»
«Jeg...» Hun åpnet mappen igjen, kanskje bare for å ha noe å gjøre. «Jeg har det ikke så bra, som du kanskje har lagt- merke til.»
«Ja, dette er tøft for noen og enhver.»
Hun nikket med et svakt bekreftende smil. «Det er sikkert. Og ting vil nok bli enda verre før de blir bedre igjen. Du trenger nok alt det motet du har.»
«Jeg prøver å samle kreftene,» sa han, men så forandret han tema. «Har Evelyn vært i stand til å fortelle noe om hva som skjedde?»
«Jeg skulle akkurat til å spørre deg om det samme.»
Han ristet på hodet. «Nei. Hun er nokså fjern akkurat nå.»
«Det er vel det beste, tror jeg.»
Tracy hadde lagt den åpne mappen på bordet, og hun leste gjennom den informasjonen hun hadde. «En lastebilsjåfør fant henne på en tømmervei oppe ved Wells Peak.» Hun begynte å brette ut et kart over området. Steve trakk stolen sin rundt hjørnet på bordet, slik at han kunne se det skikkelig. «Hun snakket usammenhengende, var hysterisk og dekket av blod. Hun hadde fremdeles en jaktkniv i hånden, og...og sjåføren sa at hun gikk til angrep på bilen, at hun hugg løs på den med kniven.»
Steve lente seg frem. «Vil du gjenta det?»
Tracy så over notatene sine og pekte på sitatet fra lastebilsjåføren. «Jeg trodde hun var bevisstløs, men da hun fikk øye på bilen min, kom hun seg på bena, hylte og gikk til angrep på den med kniven.» Da jeg snakket med sjåføren, var han ganske opphisset. Han hadde aldri tidligere opplevd noe liknende. Han sa han med makt måtte trekke henne vekk fra bilen, og hun holdt nesten på å treffe ham også med kniven.»
Steve forsøkte å se for seg Evelyn gjøre noe slikt. Hun var en balansert kvinne, moden og ansvarsfull. Og dessuten var både hun og Cliff svært erfarne friluftsmennesker. Evelyn hadde vært på jakt med Cliff, hadde skutt og flådd dyrene, deriblant en stor svartbjørn en gang de hadde vært i Montana. Hun kunne være svært beskyttende når det var mennesker hun elsket, og hun lot seg ikke manipulere, men den oppførselen han her hadde fått høre om, var ikke Evelyn.
Tracy fant området på kartet. «Han fant henne omtrent her på denne tømmerveien. Det er cirka tyve kilometer ovenfor den lille byen Hyde River. Hun og mannen hadde slått leir like ved åskammen, akkurat her ved enden av Staircase Trail. Det er aldri noen som har sett noen grizzly på Wells Peak, men folkene i Departementet for jakt og fiske tror det må være en stor bjørn...den er merket - nummer tre-atten. Den har vært sett, vel, ikke akkurat i nærheten av Wells Peak, men...» Hun pekte på et annet fjellområde minst femti kilometer mot nord. «...her oppe i North Paddox Range.»
Steve studerte kartet. «Det er ikke så uvanlig. Grizzlybjømer kan vandre over store områder når de leter etter mat. Er det noen som vet om denne bjørnen er vant til mennesker?»
«Jeg har forstått som om den er det, i alle fall til en viss grad, og det er det som gjør den til hovedmistenkt. Den har gjennomsøkt søppelfyllingen i nærheten av Swiftwater.» Hun pekte på den lille landsbyen på kartet, også den lå omlag femti kilometer nord for Wells Peak. «Og noen bondegårder i dette området har fått søppeldunkene sine endevendt.» Tracy ristet på hodet med et bekymret uttrykk i ansiktet. «Men dette.. .angrepet.. .det var ingen som ventet noe slikt.»
«Har noen undersøkt stedet der angrepet fant sted?»
Skuldrene sank forover og hun så ikke ut til å like seg. «Sheriff Collins og jeg dro opp dit straks det ble lyst i dag tidlig,» sa hun. «Vi visste ikke hva vi skulle lete etter. Vi visste at fru Benson var kommet ned Staircase Trail, og vi visste at det hadde vært problemer, men...» Hun stanset opp. «Dr. Benson, det var ikke noe vakkert syn.»
Han visste at hun forsøkte å beskytte ham. Men han måtte få vite sannheten. «Fortsett.»
Hun famlet litt, bladde gjennom notatene og lette etter ord. «Vi fant leirstedet - et lite telt, et ildsted litt nedenfor, to ryggsekker. Matforsyningene var lagret forsvarlig i noen trær et stykke unna, også det nedenfor leiren.»
«Var de hengt på et tau som var strukket mellom to trær?» spurte Steve.
Tracy nikket. «Det stemmer.»
«Minst fem meter over bakken?»
«Nettopp.»
Ja, Cliff og Evelyn gjorde alltid det. Det var en vanlig metode å beskytte matforsyninger - og teltboere - mot bjørner på jakt etter mat. Ikke nok med at maten var i sikkerhet, men stedet lå også langt fra teltet og nedfor bakke, noe som betydde at vinden blåste vekk fra teltet om natten. Så langt hadde de gjort alt riktig, tenkte Steve.
Tracy fant frem en kartskisse hun hadde laget mens hun var der. Hun gav den til Steve. «Men det var også der vi fant liket av din bror, her nede i nærheten av matlageret, inne i en treklynge omlag åtti meter fra leiren.» Stedet var merket med en X.
Både Cliff og bjørnen kunne ha vært ved depotet samtidig og av samme grunn, og dermed kunne de ha overrasket hverandre, tenkte Steve.
«Vi sendte bud på kronbetjenten, og han og jeg fikk ordnet med liket. Det ble transportert til Carson General Hospital i Oak Springs for obduksjon. Vi får rapporten i morgen en eller annen gang.»
Tracy samlet sammen notatene, la dem tilbake i mappen og lukket den med et lite smell.
Steve forstod at hun var ferdige med å informere ham, i alle fall for denne gang, så han roet seg. Med tanke på den dagen hun hadde hatt, alt det skrekkelige hun hadde sett, den forferdelig jobben med å frakte liket av Cliff ned fra fjellet, så forstod han henne. Hun hadde dessuten gjort en god jobb. Det begynte å gå opp for ham at han hadde undervurdert henne.
«Du har hatt litt av en dag,» sa han stille.
«Ja. Jeg er lei for alt dette.»
«Takk skal du ha.» Enda en ubehagelig pause. «Det var...det må ha vært litt av en jobb - å bære Cliff ned derfra.» Cliff var en stor mann, like høy som Steve, og tyngre.
Det virket ikke som om dette var noen trøst for henne. Hun bare satt der, så ned på mappen og bet seg nervøst i underleppen. Til slutt spurte hun: «Hvilke planer har du nå?»
«Jeg må få se...» Han skulle til å si at han måtte få se obduksjonsrapporten, men det var Cliff han snakket om. Liket av Cliff. Han hadde ikke lyst til å se det for seg. Han hadde sett hva en grizzly kunne gjøre. Han hadde sett en kjeve revet av med et eneste slag av de tyve centimeter lange klørne, en arm rev av og spist mens offeret fremdeles var i live, et helt ansikt som lå i en blodpøl nede i gresset, en barnekropp som var åpnet og tømt fra bekkenet til brystkassen. Tiden kunne ikke svekke disse bildene, lydene, lukten.
Hadde Cliff dødd på denne måten? Steve måtte blokkere enhver tanke på det. «Jeg...jeg tror jeg...ja, noen må lese obduksjonsrapporten og la meg få vite konklusjonen. Kanskje jeg vil se på den selv, men ikke akkurat nå.. .jeg vet ikke.» Han syntes han merket at hun ble lettet over å høre at han ikke ville lese rapporten. «Men i alle fall,» fortsatte han, «så må jeg få kontaktet Marcus DuFresne. Det ville ikke overraske meg om han kontakter meg først når han oppdager hvem offeret er. Men vi får...vi får se og komme videre.»
Hun smilte til ham. Han ble overrasket over den varme og trøst smilet hennes gav ham.
Hun reiste seg og sa: «Dersom du har tenkt å bli i området en stund, så kan jeg anbefale Tamarack Motel her i West Fork. Det er ikke akkurat noe Holiday Inn, men det er originalt og rent. Jeg kan kontakte Marcus og fortelle ham at du er her. Og hvis du har lyst, så kan jeg ta med dere begge to opp til stedet i morgen og la dere få se det.»
Men Steve tenkte på tiden som gikk og hva den gjorde med de spor en bjørn hadde etterlatt seg. Han tenkte på naturens måte å rydde et leirsted på - regnet, vinden, solen og åtseldyrene. Alle var raske til å fjerne viktige spor som kunne fortelle hva som var skjedd.
Han så bort på betjent Tracy Ellis. Hun virket trett, hadde allerede vært oppe på stedet og tilbake igjen. Deretter så han på klokken, vurderte hvor lenge det fortsatt ville være lyst, og så tok han en avgjørelse. «Hvor lang tid tar det å gå opp dit?»
...Bekjentgjørelse ...
Middag og låvedans for å feire Benjamin Hydes fødselsdag
Hyde Hall 20. september kl. 19.00-22.00.
Musikk ved The Silver Settlers
Ta med varm mat og dessert. Drikke fåes på stedet. For at alle skal få delta, kan skiftlag nr. 2
gå fra jobben kl. 17.00.
Alle hjertelig velkommen!
Flygeblad fm Hyde Mining Company
September 1879
Beskjed
Til formennene på skift nr. 2:
På grunn av at en av arbeidsdagene i forrige uke var kortere enn vanlig, skal skiftlag nr. 2 arbeide fullt skift førstkommende søndag - uten unntak. Vanlig skift og vanlig arbeidstid vil tre i kraft igjen fra mandag.
En ting er å ha det morsomt; produksjon er noe helt annet. Alle formenn må informere sine mannskaper, og samtidig formidle min takk for et hyggelig selskap.
Melding fra Benjamin Hydes kontor
September 1879
Del denne siden
Israel på vei inn mot Den siste årsuken
Tittelen har jeg hentet over - har jeg hentet fra Ramon Bennets bok "Israel og nasjonenes fall". Veldig få skjønner at det som nå skjer med Israel, med den 7 oktober 2023 - vil være som en boomerang - som kommer tilbake til våre egne nasjoner - alt ettersom hvilken handlinger vi gjør.
Vi har sett hatet - som reiser seg. Men samtidig så er også Israels folk under dom - pga deres egne synder. Men det sistnevnte er Guds Bord - vi skal være forsiktig med å dømme og å skrive ting som ikke er født ut av Ånden - eller å kritisere eller støtte boikott av Israel. Steve Cioccolanti skrev så denne artikkelen:
For meg så handler det om å ha flere tanker i hodet. Gud dømmer Israel - men de nasjonene som våger å løfte på løftes-stenen Israel - vil få samme vrede tilbake. Det hjelper ikke en gang om det er Gud som sender vrede - da Nebukadnesar ble kalt en Guds tjener, som dømte nasjonene og Judea - så sier Gud senere at Han ville dømme Babylon for det hun hadde gjort mot Judea (sør-Israel). Og Sakarja sier dette:
Og engelen som talte med meg, sa til meg: Rop ut disse ordene: Jeg er meget nidkjær for Jerusalem og Sion!Og jeg er meget vred på de trygge hedningefolkene. For jeg var bare litt vred, men de hjalp med til ulykken.
Derfor sier Herren så: Jeg vender meg igjen til Jerusalem med miskunn. Mitt hus skal bygges der, sier Herren, hærskarenes Gud. Og målesnoren skal strekkes ut over Jerusalem.Rop igjen og si: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Enda en gang skal mine byer flyte over av det som godt er. Herren skal enda en gang trøste Sion og enda en gang utvelge Jerusalem.Sak 1:14-17
Ja - de sviktet paktene, de fornektet Kristus - men pga. Guds ønske om å frelse deg og meg, som er hedninger, så ble de satt til side for en tid. Det er hva Paulus forsøker å undervise i Romerne 9 og 11.
Og samtidig det moderne Israel som er nå, har over tid vekket Guds vrede ved å hengi seg til kjødets begjær og alt annet som vekker opp Guds vrede - i tidligere kriger og kriser, ga de alltid Gud ære, nå har de generelt ikke fokus på Gud, og danser etter mer materialisme og nytelse, som de fleste i Vesten gjør. Men på den annen side, så vet også Gud at hedningene hater de, pga. at det var Israels ætt, og særdeles Judea (der ordet jøde kommer fra) som fikk frem Guds Ord - både GT og NT. De blir hatet fordi Jesus Messias var en jøde - og at det var en jøde som beseiret alle maktene, myndighetene og synden på Korset. Vi har mye å takke jødene og Israel for - selv om de fleste ikke selv akter på Kristus.
Israels krig nå er rettferdig, etter alle internasjonale lover - men ettersom hedningene stort sett hater Israel, så bare gnisser de tenner mot de - hvor Norge er virkelig en versting, i Vesten - og det kommer vi til å betale en meget høy pris for - antageligvis en krig - som Lebesbymannen, Emmanuel Minos og flere har profetert og snakket om.
Men fordi Israel er åndelige blind - og ikke vil ense deres egen hengivelse til mørket - som Sodomas synder, avgudsdyrkelse, okkultisme, abort og annet - så vil deres vei bli hard - de må gå gjennom historiens verste ødemark, den verste tiden i historien - til de til slutt finner frelse - da Kristus kommer på skyen, Åpenbaringen 19 - og frelser de, Sakarja 12 og 14.
Dermed ønsker jeg at du leser hva disse 2 profetiske damene/vekterene sier - om tiden videre:
Damen vil venstre, Mena Lee Jones, har jødisk blod, mens damen til Høyre, Joanie Stahl, er helt jødisk. Det er veldig interessant å høre disse - sånn at vi også ser Guds større perspektiv for en helhet av det som skjer nå.
Så profetisk så fører Netanyahu og Israel oss inn i 3 verdenskrig - inn i vreden, som står beskrevet i Åpenbaringsboken. Der er vi nå. Vi vet ikke så mye alle små detaljer - eller større detaljer - men vi vet at ingenting vil bli som før.
Dette er ikke bare Israel sin feil det som nå skjer - på en menneskelig målestokk, så er den generelle marjoriteten i nasjonen Israel bedre enn mange andre nasjoner - menneskelig sett. Men de fremmede nasjonene, spesielt Vesten, har presset på og presset på - og dessverre dette har Israel mer og mer tatt hensyn til - og kompromisset og gitt bort Guds land - som startet spesielt med Oslo avtalen. Og senere så hjalp Bush til med å gi bort Gaza - til de som ville ødelegge Israel. Guds vrede kom over statsminister Sharon kort tid etter at Gaza ble besatt av ondskap, via hans lederskap - og Sharon gikk inn i koma - og lå i koma til rundt 2014, da han døde.
Vi har vår egen utenriksminster ved Oslo avtalen - som plutselig døde - da hans jordiske succe var på topp, og de fikk istand dette kuppet, som avtalen var. De som rører ved Guds land - og Hans eiendom - vil merke at det finnes forbannelser - noen dør, noen blir mørk i blikket og tankene, og totalt fordreid, som eks. Mads Gilbert - eller NRKs gråtekone journalister - som blir veldig følelsemessig - som teks. Sidsel Wold, eller andre, som hater Israel over alt annet.
Og så godt som ingen av de som hater Israel - har blitt slått eller mishandlet av jøder/israelittere - likevel hater de Israel - og det israelske folket - enda de er en av de minste folket på jorden. Men det er fordi de hater Gud - og at Israel finnes - er som om et lys som treffer onde hedninger i deres innerste vesen, som forkynner at Israels Gud, JHVH, finnes - og Han vil dømme hver enkelt - for deres synder. Israel tenker ikke på deres egentlig kallelse - men hedningene kjenner denne himmelske strømmen av Guds vilje - og dermed blir mange av de vred og sint - og vil gjøre folket ondt.
Jeg har også skrevet denne artikkelen:
Det palestinske flagget, samme farger som de 4 hestene i Åpenbaringen 6
Det er også noe profetisk i denne artikkelen. jeg vil oppdatere - om det kommer flere viktige ting jeg synes det er viktig å dele. Ellers kan du selv følge med på min blogg www.korsfestet.wordpress.com