Ett vittnesbyrd av Roberts Liardon, som var 8  år da Herren tok han opp så han fikk se himmelen. Dette skjedde i 1973.

Jesus, Gullgater og dyr

"Jeg må altså skryte av meg selv, enda det ikke tjener til noe. Jeg kommer nå til de syn og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet om et menneske i Kristus som for fjorten år siden ble rykket bort til den tredje himmel – om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det.  Men jeg vet at dette mennesket ble rykket bort til paradis – om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det –  og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale." 2 Korinterbrev 12:1-4

Først må du vite hvordan jeg vokste opp, slik at du ikke tror at jeg er kommet fra en annen planet. Jeg vokste opp i en familie hvor alle var pinsevenner, og vi bodde i Tulsa, Oklahoma.

Min mormor, som bodde hos oss, sørget for at jeg tilbragte mesteparten av tiden på mine knær. Hun sa at jeg måtte b, be, be ,be, be. Hun satte på stoppeklokka, og sa: "Ett kvarter!" Og hvis jeg ikke ba i ett kvarter, tok hun fram pisken til jeg var ferdig med å be. Hun sa: "Hvis du vil gjøre noe for Gud, må du be". Så hun lærte meg å be. Mormor fikk meg også til å lese i Bibelen. Hvis jeg ikke leste mine fire kapitler pr. dag - slik at jeg kom igjennom hele Bibelen på ett år - "truet" hun meg til å lese.

En sommerdag i 1973, da jeg var 8 år gammel, gikk jeg inn på rommet mitt for å lese mine fire kapitler i Johannes evangelium. Så snart hodet traff puta, forsvant ånden min fra kroppen. Jeg gikk hurtigere enn lysets hastighet. Du skjønner, når du går hurtigere enn lysets hastighet, går du inn i Åndens verden. Du må gå hurtigere enn lysets hastighet.

Jeg tenkte: "Dette er Bortrykkelsen! Det har skjedd!" Jeg så meg om til høyre og venstre, men jeg så ingen. Da tenkte jeg, "Nei, dette er nok ikke bortrykkelsen. Mormor ville i allefall ha vært her!". Jeg visste ikke hvor det bar hen, Jeg svevde ett eller annet sted i universet, og det gikk hurtig. Jeg passerte mange ting i den første himmel som er rundt jordens atmosfære. Så landet jeg utenfor den største porten jeg noen gang hadde sett i mitt liv. Den var veldig høy og bred. Og denne porten var en eneste perle tvers igjennom. Det fantes ikke en skramme eller et merke på den.

På kantene var det hugget ut et mønster, men resten var en skinnnende, glødende hvithet av rettferdighet. Jeg ristet meg selv for å se om dette var en drøm. Jeg fant ut at det måtte være virkelig, da ørene mine oppfattet ordene: "Dette er en av portene".

Jeg så Jesus

Jeg snudde meg og der sto Jesus Kristus i all Sin herlighet! Det er en ting å se Jesus, men noe helt annet å se Jesus i all Hans herlighet og alle Hans ære.

Mange mennesker har spurt meg hvordan Jesus ser ut. Han er ca. 180 cm høy, og Han har rødbrunt hår. Det er ikke for langt og ikke for kort. Han er en fullkommen mann. Hva du enn legger i uttrykket fullkommen mann, så er det slik Jesus er. Han er fullkommen i alt - måten Han ser ut, Hans tale - alt. Det er slik jeg husker Ham.

Jeg falt på mine knær. Tårene begynte å strømme nedover kinnene mine. Jeg klarte ikke å holde dem tilbake (Guds herlighet vil gjøre at du gråter i Hans nærvær). Hver gang Jesus taler, er det som piler av tro, drevet av kjærlighet treffer deg og eksploderer på innsiden av deg. Det frembragte tårene.

Jesus sa: "Nå må du slutte å gråte. Vi skal gå gjennom himmelen. Jeg vil ta deg med på en tur rundt i himmelen fordi jeg elsker deg så høyt". (Husk, Gud gjør ikke forskjell på folk. Han elsker deg like høyt som Han elsker meg. I Hans øyne er det ingen forskjell på deg og meg). Tårene begynte å strømme nedover ansiktet mitt igjen. Han sa: "Du behøver ikke å gråte mer, men et ansikt fyllt av glede vill gjøre Meg glad". Så lo Han og jeg lo med. Jesus kom bort til meg og tok meg opp. Han tørket tårene fra øynene mine.

Jeg så mer inngående på de tingene som omga meg. Stedets skjønnhet overrasket meg. Vi har ikke ord som kan beskrive det. Så førte Jesus meg gjennom porten. Han ba ikk noen om å åpne den. Han trykket ikke på noen knapp. Porten bare løftet seg og vi gikk igjennom.

Gullgater

Det første jeg så i himmelen var gullgater med fortau av gull. Fortauene var kantet med blomster i alle regnbuens farger. Jeg tenkte: "Hvis dete er himmelen, så er det gater av gull jeg står på!" Jeg så ned og løp bort til gresset. Jesus snudde seg for å si noe til meg, men jeg var borte. Jeg sto på gresset med øyne og munn vid åpne av overraskelse.

Jesus spurte: "Hva gjør du der borte?" Jeg svarte med ett ord: "Gullgater". (Noen deler av gatene så ut som det gullet vi har på jorden, men det var andre deler som var like klare som krystall; jeg kunne se gjennom dem). Jesus lo og lo. Han lo så høyt at jeg trodde ikke Han skulle stoppe. Så sa Han: "Kom her". Jeg svarte: "Nei, disse gatene er av gull. Jeg kan ikke gå på dem! Den eneste formen for gull jeg har sett har vært ringer på menneskers fingre. Jeg kan ikke gå på disse gatene".

Men Jesus vinket på meg og sa at jeg skulle komme. Han lo høyere da Han gikk bortover til meg for å få meg inn på gaten igjen. Han sa: "Disse gatene er til for mine brødre og søstre. Du er min bror, så gled deg over dem".

Da jeg gikk videre bortover, merket jeg at atmosfæren i himmelen var vidunderlig, fordi den var ladet med Åndens frukt, spesielt kjærlighet, glede og fred. Og vinden i himmelen var fylt av Guds salvelse. (Min merk: Salvelse er Guds nærvære, Hans kraft)

(Noen ganger når mennesker ber for deg, er det som om du får "åndelig gåsehus" over hele deg, eller du kjenner et støt eller en varm strøm. Hver gang det blåser på deg i himmelen, kjennes det slik). Mange ganger snakker vi om "herlighetsskyer" som kommer til syne på møter eller gudstjenester. Skyene i himmelen ER herlighetsskyer. Alt i himmelen har en mening. Jeg forstår ikke hensikten med herlighetsskyene, men de er virkelig noe å se.

Vi gikk forbi steder, bygninger og små kontorer. Bygningene var for den forretningsvirksomhet som foregår i himmelen. JEg så mennesker komme og gå for å ta seg av sine gjøremål. De smilte fra øre til øre. Noen sang sanger jeg kjente igjen fra jorden, og noen sang himmelske sanger som har en himmelsk betydning. De bar små pakker og noen hadde bøker til personlig bruk. Jeg så en kvinne som gikk inn i en forretning. Jeg vet ikke om man må betale penger for varene i himmelen, men jeg vet det er forretningsdrift i himmelen. Denne kvinnen kom med sin lille pakke med varer, og hun gikk ut igjen med en bok.

Bøker og musikk i himmelen

Det er bøker i himmelen som finnes her på jorden også, fordi mennesker har betalt prisen for å skrive dem, og det er sanger som mennesker synder i himmelen som vi synger her på jorden. Det er også bøker og sanger i himmelen som enda ikke har kommet til jroden, fordi intet menneske enda har betalt prisen for dem.

Vi må betale prisen for å komme inn i Åndens rike. Det er en pris som må betales. Det er krav som må oppfylles. Jeg tror at grunnen til at så få har vært i himmelen er at folk ikke har betalt den åndelige prisen det koster å komme dit, de ville ikke kunne håndtere en slik visjon eller de ville fordreie historien.

Hvis mennesker oppfyller de åndelige kravene, vil Gud ta dem opp til himmelen, la dem se seg omkring, og sende dem tilbake. Forbered deg å høre flere mennesker som meg selv fortelle deg hva de så i himmelen, for flere mennesker betaler prisen og vil få se himmelen.

I det nye testamentet står det at det er bare en familie i himmelen og på jorden (Ef. 3:15). Det står ikke at det er en familie i himmelen og en annen familie her nede. Det er bare en familie i himmelen og på jorden.

Hvis vi beveger oss over i Åndens verden - hvis vi vandrer i Ånden - kan vi høre den familien synge disse sangene og vi kan synge med dem. Vi kan høre dem lese disse bøkene slik at vi kan skrive dem for menneskene her på jorden. Det er slik de er skrevet. Jeg har lest mange bøker her på jorden som også finnes i himmelen.

Jeg så altså denne kvinnen ta en bok, men jeg kan ikke fortelle deg hva bokens tittel var, for jeg får ikke lov til det. Du skjønner, det var noen ting Jesus Kristus sa at jeg ikke skulle fortelle enda. Det tok 8 år før jeg overhodet nevnte noen ting om at jeg hadde vært i himmelen. Jeg fortalte det ikke til et menneske. Jeg kunne nesten ikke tenke på det. Jeg var redd for å fortelle noen at Jesus hadde tatt meg opp til himmelen, fordi jeg ikke visste hvorfor Han hadde gjort det. Nå har jeg funnet ut hvorfor: "Jeg tror det er på grunn av min bedende mormor at Han tok meg opp!

Mormor lå på sine knær og ba: "Gud, ta tak i Roberts. Ta tak i ham, Gud. Ta tak i ham, ta tak i ham, ta tak i ham". Og Gut tok tak i ham! Gud tok tak i ham og tok ham til himmelen. Og vi gikk gjennom byen.

Du forstår, Jesus Kristus er en Person som man kan snakke med. Han er en venn. Han er ikke en fjern Gud bortenfor alle blåner. Hvis vi kan innse at Han også lever her nede - Treenigheten bor her - kan vi gå og snakke medHam og lytte til Ham her nede - ikke høyt oppe i himmelen.

Og straks du forstår dette, vil du leve rett, du vil snakke rett, og du vil oppføre deg rett, for du ville ikke ønske å gjøre noe som vil skade Treenigheten eller såre deres følelser. Du skjønner, Treenigheten har følelser, men de lar seg ikke styre av dem. Forstår du det? Treenigheten har følelser, men de lar seg ikke styre av dem.

Mens vi gikk videre gjennom den lille byen, så jeg gateskilt. Jeg husker ikke navnet på gaten, men vi tok til høyre opp en annen gate.

En himmelsk bolig

Jeg kunne se et kolossalt hus ovenfor trærne. Det var en herskapsbolig. Jesus snakket med meg hele tiden mens vi gikk mot herskapsboligen. Han gikk bort til døra og banket på. (menneskene i himmelen er høflige. De er ikke uoppdragne. De flyter ikke rett gjennom veggene dine!).

Jesus ventet omtrent 3 minutter og så banket Han igjen for å se om noen åpnet døren. Du ville tro at hvis Jesus Kristus, Herlighetens konge, kom til din dør og banket på, ville du åpne første gang Han banket, men det gjorde ikke de. En liten herre åpnet døra, stakk hodet ut og sa: "Hvordan står det til, Jesus - og hvordan har du det, Roberts?"

Det skremte meg. Jeg holdt nesten på å stikke av! Hvordan visste den mannen hva jeg het? Ingen annen enn Jesus kjenner navnet mitt! Det var merkelig, men jeg oppdaget at alle i himmelen kjente navnet mitt. De kunne spørre: "Hvordan står det til, Roberts?" De snakker slik vi snakker (Jeg lærte at vi beholder vårt eget navn og vi får et nytt i himmelen).

Jeg så sjokkert opp på denne mannen: "Jo, takk, jeg har det OK" Så ba han oss komme inn. Du må huske at når du kommer til himmelen, vil du ikke ha den alderen du har i det naturlige; du vil få den alderen du har åndelig, i det indre menneske, det virkelige deg. Fordi jeg bare var på besøk, gikk jeg fram og tilbake fra min åndelige alder til den naturlige, som på den tiden var 8. Jeg var imidlertid betydelig eldre i Ånden, fordi jeg var blitt undervist i åndelige sannheter av en bedende moromro og mor. Så mesteparten av tiden i himmelen var jeg ikke 8 år, jeg var omtrent 33 år. Jeg bare visste det, og det var også slik kroppen min så ut.

Det så ut som om alle hadde en kropp som var i trettiårsalderen. Det er ingen tvil om det, fordi Bibelen sier at vi skal bli lik Ham (1 Joh 3:2). Og det var slik Jesus var da Han forlot jorden - Han var i trettiårsalderen - så vi skal også ha den alderen. (Jeg så ingen barn, men jeg antar at de var i en annen del av himmelen).

Jesus og jeg gikk inn i boligen og satte oss ned. Sofaene i himmelen er svært annerledes enn våre. Noen ganger er møbler på jorden svært ubekvemme. I himmelen kommer bekvemmeligheten løpende mot deg. Den strekker seg mot deg og omfavner deg! Jeg satte meg ned i en sort fløyels sofa - den var levende - og bekvemmeligheten bare strakk seg mot meg og omfavnet meg. Jeg satt så godt, jeg behøvde ikke å bevege meg en eneste gang.

Mens vi satt der, spurte menneskene spørsmål som i en vanlig samtale. Vi snakket om hvordan himmelen og jorden beveger seg sammen, for alt skjer først i Åndens verden før det skjer i det naturlige (dere bønnekjempere vet hva jeg mener. Du må først føde noe i Åndens og fortsette å tro det før det skjer i det naturlige).

Da vi var ferdige med vår samtale, reiste vi oss og gikk gjennom huset. Og huset var nøyaktig lkt våre hus på jorden, men allting var fullstendig perfekt. Og det var kjempestort. Det var gardiner foran vinduene. På innsiden var huset dekorert med møbler, malerier som lignet vår moderne kunst, familiefotografier og planter. I tillegg var huset fyllt med det vi vil kalle luksus og noen ting jeg ikke kjente igjen. Alle har sin egen bolig i himmelen.

Det var forskjellige rom i boligen, som spiserom, stue, kjøkken og "hyggerom". Det var også en annen etasje, og jeg er sikker på at de har soverom der, men jeg var ikke opp og så. Jeg vet ikke om du legger deg og hviler.

Jeg fikk en stor frukt. Den så t som et eple og den var aldeles nydelig på smak. Da vi sa adjø til menneskene i boligen, klemte og kysset de oss, og vi gikk ut bakdøre - jeg vet ikke hvorfor.

Det er dyr i himmelen

Vi gikk over noen bakker og jeg la merke til flere ting i himmelen. Mange mennesker ønsker å vite om det er dyr i himmelen. Ja, det er det - alle slags dyr - alt fra A til Å. Hvorfor skulle de ikke være der? Jorda var skapt etter mønster fra himmelen, så hvis jorda har dyr, må også himmelen også ha dyr. Jeg så en hund, en geitekilling og en stor og sterk løve. Det var fugler som sang i trærne - store fugler og små fugler - og de sang alle sammen den samme sangen. Etter at de var ferdige med å synge, hørtes det ut som om de snakket sammen.

Det var også andre dyr i himmelen, men jeg så dem på lang avstand, og kunne ikke identifisere dem. Dyrene hverken løp fra menneskene eller prøvde å angripe dem. De var rolige og fredelige. Du ser, frykt finnes ikke i himmelen. Guds nærvær er så sterkt att frykt, forvirring, tvil, sykdom og bekymring er borte (Du mister de tingene på veien til himmelen).

Mens vi spaserte, så jeg også trær - himmelens trær. Og bladene på trærne svingte fram og tilbake, de danset og priste Herren. De ble helt ville! De oppførte seg som om det blåste en sterk vind.

Gresset jeg gikk på var grønt, og det var det grønneste grønt. Gresset var svært mykt. Når jeg hadde gått på det, reiste det seg øyeblikkelig opp igjen, slik at fotsporene mine ble borte. Du behøver aldri  å slå plenen i himmelen. Det hadde samme lengde hele tiden.

Hvis et løf faller ned på bakken, forsvinner det. Det finnes ingen råtten frukt på trærne. Det er heller ingen misfargede blader eller brukne grener. Alt er fullkomment i himmelen. Det er ikke en eneste ting som er feil. Det finnes ikke ett eneste problem i himmelen, og du kan ikke skape et problem i himmelen.

Det finnes ingen tvil og vantro i himmelen, fordi Livets Kilde er der. Alle de levende finnes der. Hele himmelen er full av Guds godhet. Når du ser på en lyspære, ser du det sterkeste lyset rundt pæren. Slik er det også med Gud: Den sterkeste kraft, det sterkeste liv og den største glede er rundt Gud. Og en dag, når vi endelig skal hjem til himmelen, vil Gud leve og bo midt iblandt himmelens folk.

Om du vil lese hele boken "Jeg var i Himmelen" med Liardon - se denne siden.